Ina Cassandra

Ina Cassandra gikk ut i VG og oppfordret til mer åpenhet rundt temaet selvskading. Det første jeg tenkte var "Det var på tide!"
Det er først de fire siste årene jeg faktisk har blitt oppmerksom på problemet, selv om det har vært der mye lenger. For alt jeg vet, har det vært her så lenge det har vært mennesker. Jeg har sett tilfeller som rett og slett kan virke skremmende. Og det er det.
Hvorfor er det så mye selvskading? Mange vil rette en anklagende finger mot "emokulturen" og si at det er noe de bare gjør for å få oppmerksomhet. Selvfølgelig er det noen som gjør det for å få oppmerksomhet. De har et problem men vet ikke hvordan de skal be om hjelp, så de gir det et fysisk bilde som folk kan se så de faktisk skjønner at de trenger hjelp. Problemene løses ikke av at det eneste de hører er ”Slutt å synes så jævlig synd på deg selv!”
Heller motsatt Dette vil bare gjøre problemene verre. Kuttene blir flere og dypere helt til de til slutt ikke orker mer og tar det siste kuttet for å få slutt på det. Gratulerer. De synes ikke synd på seg selv lenger. Men hadde du bare tenkt litt før du snakket og faktisk turte å konfrontere denne ubehagelige sannheten så hadde du kunnet sitte sammen med denne personen og ledd av en helt hverdagslig hendelse istedenfor å måtte stå med resten med hode bøyd i minuttet med stillhet og tenk ”Var det min skyld?”
Det kan være vanskelig å forstå hva om går igjennom hodet til en som kutter seg. Men jeg kan love at oppmerksomhet sjelden er en prioritering. Oftere er spørsmålet hvordan man skal skjule det for andre. Om man har en genser som ikke sklir opp over armene eller om man har noe dagligdags å dekke det til med. De gangene en person ikke bryr seg om å dekke det til er det ofte ett steg i enten rett eller gal retning. Det kan tenkes at denne personen ikke bryr seg lenger og ikke ser poenget i å skjule det. At alt håpet er ute uansett så man kan like godt gi opp. Eller det kan bety at vedkommende er på bedringens vei og at arrene ikke er mer enn en påminnelse om den tunge tiden. De kan se på det og vite at de har kommet ut av det sterkere enn før.
Men det er nesten ingen som klarer det alene. Det er ikke galt å be om hjelp, heller nødvendig.